Søk i denne bloggen

torsdag 10. februar 2011

Dag 5 - En del av livet ditt du ikke savner


F ørst vil jeg si at det ikke blir 30 fakta ting om meg siden jeg holder på med mitt alfabet. Derfor tenkte jeg å ha Mitt alfabet på H på dag 6.



Jeg kunne egentlig ha skrevet om flere ting her. Men tror jeg ville skrive om vinteren og våren 2009. Ei tid som jeg absolutt IKKE savner og som man husker dessverre altfor godt…


Det var siste semesteret på Universitet og jeg skulle skrive Bachelor oppgave. Men til høsten var det jobb og livet etter utdannelsen som ventet… Jeg hadde så masse angst som jeg aldri noen gang har hatt , jobb angst og framtidsangst….. Jeg kunne ikke rømme eller utsett. Jobb måtte jeg ha og framtida vil komme uansett til meg. Jeg pressa meg selv alt jeg klarte for å skulle klare å søke jobb. Jeg fikk så masse angst at jeg hadde diare og holdte nesten på å spy. Når jeg ikke klarte å søke jobb så raste litt verden sammen for meg. Jeg var så fortvila, trist, skuffa, sint på meg selv fordi jeg rett og slett ikke klarte…. Jeg gråt og gråt. Jeg var livredd for framtida og at absolutt alt skulle gå gale etter jeg var ferdig med utdannelsen. Jeg sa til meg selv du får ingenting til, alt det du gjør er mislykka og du vil ikke få noen ting fordi du er et null. Jeg har faktisk lest i dagboka fra den tida at jeg har skrevet om meg selv at jeg var den med terningkast 1, den som var nederst på rangstigen og den som skyvde alle foran meg. Jeg ser i ettertid at jeg holdte på å mobbe meg selv til døde. Alt blei så gale tilslutt at jeg hadde tenkt å ta selvmord… Jeg hadde tenkt hvordan skulle jeg gjøre det. Men heldigvis ikke når. Men jeg husker at jeg gikk gjennom Storgata og vurderte om jeg skal kjøpe inn alle medisinen som trengtes for å ta selvmord. Sånn at jeg kunne gå stille ut av denne verdenen uten at noen merket det… Noen hadde vel merka det om jeg hadde tatt selvmord. Jeg husker hvordan det føltes når jeg ikke leve. Jeg kunne gå å legge meg sove og sove så masse om jeg klarte fordi jeg ikke leve. Jeg husker så godt den dagen jeg dro til Tromsø etter påske. Familien min hadde ikke gjort noe som gjorde at verden raste sammen. Men jeg gråt hele veien oppe til Tromsø. Det blir litt feil å si at jeg gråt. Men jeg hadde tårer i øynene stor deler av tiden og jeg var på gråten hele tiden. Når jeg kom hjem så lot jeg meg selv gråte. Jeg gråt så masse at jeg ikke kunne nesten puste og gråt meg selv i søvne. Men heldigvis fortalt jeg det til bestevennina mi at jeg gråt hver dag og at jeg hadde tenkt selvmord. Ho ba meg på sine knær at jeg må søke hjelp. Det gjorde at jeg søkte hjelp hos student rådgivinga. Ho fikk ordnet meg psykolog hjelp til høsten. Deretter fortalt ho meg om et prosjekt som de hadde på Nav som heter fra studier til jobb. Det var at man fikk attføringspenger og nav hjelpt til slik at man kommer lettere inn i arbeidslivet. Men man måtte ha psykiske eller fysiske plager i en slik stor grad at det ville være vanskelig å komme inn i arbeidslivet. Så fikk jeg hjelp fra student rådgivinga helt til jeg var ferdig med studiene. Hvis ikke ting hadde begynte å ordne seg før jeg begynte på bachelor oppgaven hadde jeg aldri klarte å gjøre den. Attføringa har vært min livredder…….. Hvis ikke hadde jeg enten sittet hjemme i stolen uten å gjøre noe grunnet angst eller så hadde jeg vært dø.

1 kommentar:

Steve Finnell sa...

you are invited to follow my blog