Søk i denne bloggen

lørdag 19. februar 2011

Morgen I jenin av Susan Abulhawa


Dette er ei bok som jeg ikke kunne tenke meg å lese i utganspunkt for det er ikke min kopp te. Men hovedgrunnen at jeg leste denne boka var den paletinske Yousef finner sin bror Ismael i voksen alder. Ismael ble stjålet som barn og vokste opp i en jødisk familie. Men jeg ble litt skeptisk når jeg leste lese lena skrev at det var bare en bi historie. Men bestemte meg allikevel å lese boka og jeg angrer ikke. Jeg ble faktisk veldig overrasket over hvor god boka er og likte den kjempegodt. Alt det andre med boka var rett og slett kanonbra. Så jeg har i alle fall funnet ut at romaner som omhandler å leve under en krig er bøker jeg kan like.


Denne boka handler om Når Israel blir en stat og overtar det som en gang var Palestina Vi får høre om når befolkningen i Ein Hood må flytte til flyktningsleiren Jenin. Vi får høre om livet i flyktningsleir og spesielt til familien til Amal. Hun er den som er hovedforteller i denne romanen selv om det er flere fortellere. Vi får også vite om når Amal er i Jersualem på Kostskole og når hun bor i Amerika i to forskjellige perioder. Man får også høre mye om hvordan Israel angrep seg på Palestina. Så er det selvfølegelig noe om broren til Amal som ble stjålet som barn. Kort sagt handler boken om mye og den strekker over en lang periode. Jeg synest nesten det er litt vanskelig å si hva den handler om siden jeg synest den handler om så mye.

Jeg føler at jeg har klaget i flere tidligere bok anmeldelser over at språket var ikke helt topp og at jeg vil ha et språk som utfordret meg. Jeg kan i hvert fall ikke klage på språket i denne boka for det var veldig bra. Det var en melllomting mellom for enkelt og tungt. Selv om det var noen partier som ble litt tunge og jeg leste de opp igjen. Ellers skal det sies at det var setninger og partier som jeg leste om og om igjen for jeg synest det var så vakkert. Jeg er imponert over hvordan forfatteren klarer å få skrive om masse bare på noen få setninger og at det høres kjempebra ut. Jeg tror språket var med på å gjøre historien sterkere for meg og jeg kunne leve meg mer inn i historien. Det som var vondt ble vondere og det som var nydelig ble nydeligere.
I en fjern tid, før historien marsjerte over åsene og knuste nåtid og framtid, før vinden tok tak i det ene hjørnet av landet og ristet det løs fra navn og karakter, før Amal ble født, var det en liten landsby øst for Haifa der livet forløp fredelig med fikener og oliven, åpne grenser og solskinn.
(Abulhawa 17:2010)
Det sier seg selv at boka innholdsmessig var tung. Jeg ble provosert og fikk vondt. Noen ganger ville jeg bare grine og jeg måtte ta pauser i blant for det ble for vondt. Boka handler ikke om kjærlighet. Men noen partier av boka handler nettopp om det. Det var hjertesmelt og derfor ble de vondest delene av boka enda verre.

Majid ble kjent med nyansene i en oppriktig kjærlighet, forbindelselinjene fra øynene til kvinnen som virkelig elsket ham, sin egen dype pust når han var sammen med henne, og opplevde hvordan tiden gikk altfor fort når de var sammen og altfor sent når de var fra hverandre. Det var som om følelsene de hadde for hverandre, fikk sitt get liv i disse stundene, på en slik måte at Majid og Amal opplevde at ordene ble inntrengere. Og dermed hvisket de. Tiden fløt gjennom disse dempende samtalene, og innimellom ga en latter eller et smil en knagg å henge hjertet på, helt til solen steg opp og de sammen ba den første salt – bønnen. Da solen var kommet så vidt over bakken, fant den dem der ba, og den kastet lange skygger bak dem. Og så gikk de fra hverandre, glade og tilfredse.

(Abulhawa 232,233:2010)
Jeg ser ansiktet hennes i alt jeg gjør. I alt jeg rører ved. (…)Min vakre kone. Mor til Falasteen og et annet barn som fra mine lender; et barn jeg aldri vil få vite navnet på. (…)På et bilde er den samme Dishadeen revet opp og stenket av blod. Gud, jeg ber deg, la meg komme inn i det bildet! Slik at jeg kan begrave henne med ære sammen med barna våre. Jeg er ikke lenger herre over meg selv. Jeg drukner i en sorg du ikke kan fatte, og et raseri du ikke kan forestille deg, presser på i hjertet.

( Abulhawa 272, 273: 2010)
Jeg er politisk nøytral angående konflikten mellom Palestina og Israel. Hvis jeg skal ta et standpunkt så skal jeg se saken fra begge sider. Det er ikke å legge under en stol at dette er en politisk roman og en av hensikten med boken er at flere skal sympatisere med Palestina. Selv om boken berørt meg sterkt så fikk den ikke meg til å snu mening. Jeg har lest i en annen bokblogg som jeg ikke kommer på hvem er i forbifarten at ho vil lese en roman sett fra Israelsk side. Det vil jeg også. En ting skal Forfatteren ha at ho har et gitt god perspektiv fra palestinsk side. Men en ting har endret seg etter jeg har lest boka er at jeg har fått nytt syn på terrorister. Jeg hater fortsatt deres handlinger. Men jeg har tenkt de må være født onde. Men når jeg leste boka skjønte jeg at de (les: kanskje flere av de) har opplevd vonde ting som gjør dem til Terrorister. Broren til Amal ble terrorist etter hvert. Tanken på hva som skjedd med kona og barna hans får meg nesten til å gaule. Han fikk så stor hat at han ville hevne seg og endte opp som terrorist.

Det eneste negative med boka var at jeg synest den var litt langtekkelig og ble litt lei av den etterhvert. Men det var ikke boken sin skyld. Men mest meg som er utålmodig og vil starte på en ny bok hele tiden.

Anbefales sterkt. Men kanskje ikke hvis du er Isreal sympatisør. Hvis så les denne boka som en roman og ikke noe mer.

Ingen kommentarer: