Søk i denne bloggen

mandag 6. juni 2011

I Otoriens tid nr. 1 Det syngende gulvet av Lian Hearn


 Jeg bestemt meg for å lese denne boken av to grunner. Når sol og sommer kommer får jeg ekstra lyst å lese Fantasy. Den andre grunnen er at jeg har som litteraturmål for dette året å lese mer fantasy. Men etter å lest denne boken er jeg faktisk usikker om jeg vil kalle Fantasy. Den minner meg mer om en historisk roman. Man kan se at mange av skikkene og tradisjonene i denne boken er inspirert av Japan. Det samme er landskapet og naturen. Men boken er fra tenkt land i føyal tid. Alt dette står fremst i boken. Den har noen få fantasy elementer. Men så lite at jeg ikke vil kalle det fantasy. Men de som har utgitt boken, utsalgssteder og bibliotek har oppgitt denne boken som fantasy. Det er i hvert fall noen av de. Men jeg er som sagt ikke helt enig.
Jeg velger å bruke baksideteksten på boken for å si noe om hva boken handler om (det høres så fantasy ut, mer enn det var)

Bak den svarte festningsmuren vokter den onde krigsherren Lida Sadamu sitt syngende gulv. Et gulv som er konstruer så ubegripelig at det synger bare en lett fot berører det. Ingen, verken venn eller fiende, kan krysse gulvet uten at det høres.

I en avsideliggende fjelllandsby bor en gutt. Takeo, som er oppfostret blant de Skjulte,kjenner bare fred. Han har ennå ikke oppdaget sin virkelige identitet – og hemmelighetene som gir ham makt til å ødelegge lidas morderiske planer. Men han innehar klanens overnaturlige evner – han hører lydsom ikke er hørbar, han kan være to steder på en gang, og han kan gjøre seg usynlig.

Da han møter den mystiske Otori Shigeru, begynner Takeo på en reise som skal lede ham til hans skjebne innenfor Inuyamas svarte murer. Det er en reise som inneholder hevn og svik, ære og lojalitet, skjønnhet og magi, og kjærlighetens overveldende kraft.

Det er ufattelig mye å holde styr på. Det er slagsteder, festningsbyer, helligdom, tempel, riker, klaner, ufattelig med personer and you name it… Men heldigvvis er det både kart og oversikt over klaner i romanen. Men det burde også stå en liste over alle karakterene som er med i romanen. Det er med andre ord en roman du ikke bør når du er sliten og trøtt og vil ha noe å slappe av med.
Det er flere ting med denne boken som jeg synest er rart som jeg reagerer på. Det står masse om hvor Maktsyk og fæl hovedfienden er. Derfor synest jeg at det er rart at man har kontakt med fienden på en litt mer vennlig måte og prøver å få til et samarbeid selv om du er fienden til hovedfienden. Den andre tingen er at man vet ikke hvor man har de ulike karakterene og man kan nesten ikke stole på noen av de. Det er som de andre hovedkarakterene. En dag hører det ut som de støtter en klan for så neste dag støtte noe annet.

Jeg tror boken kan skuffe en del siden det er litt lite action. Men det kommer nok mer utover i serien. Denne boken legger grunnlaget for hele serien. Man må jo bli kjent med hele universet først.
Jeg elsket boken fram til midten. Jeg synest den var så spennende og jeg leste den i en fei. Jeg gledet meg til å lese neste bok i serien. Men så var jeg fryktelig sliten noen dager. Da føltes det som jeg leste det. Men ingenting gikk inn. Så fikk jeg litt mer energi og klarte å henge med historien. Selv om jeg følte at jeg ”mistet” litt grepet på handlingen etter dager hvor jeg ikke burde lest i hele tatt eller evetuelt lest noe annet. Men boken dalt dessverre veldig etter midten av den. Det ble kjedlig og uengasjerende. Jeg vil legge boka fra meg. Men fant jo ut at jeg ikke kunne gjøre det siden jeg hadde lest halvparten. Jeg leste bare et par sider i slengen og ville at den skulle ta slutten snart. Jeg var så glad på lørdag når jeg kunne klappe boka igjen og begynne på ei annen bok. Hvis boken hadde vært som det var fram til midten så vil denne boken endte opp med en femmere hos meg. Men siden boken dalte og dalte i mine øyne så blir det bare tre. Jeg er svært usikker på om jeg skal lese bok nr. 2 i Otoriens tid.

Ingen kommentarer: