Søk i denne bloggen

fredag 10. juni 2011

Søsteren min på Peishylla av Annabell Pitcher



Søsteren min på Peishylla er med i Cappelen Damn  sin bokbloggturne. Eirin Surr blogget om boken i går og  Ellikkens Bokhylle som egentlig skulle skrive om boken i morra, har allerede skrevet et sterkt og gripende blogginnlegg om boka i går. Da var det min tur til å si noe om boka.

Boken handler om Jamie som er ti år. Han har to tvillingsøstre. Den ene søsteren Rose blir drept i terrorangrep i London. Familien går helt i oppløsning etter Rose`s død. Foreldrene blir skilt. Faren drikker og Moren finner seg ny type. Jamie og Jasmine ( den eneeggede søstera til Rose) flytter sammen med faren  ut på landet og de opplever omsorgssvikt. Alt i familien til Jamie handler om Rose og sorgen over henne. Jamie kan ikke huske henne og derfor sørger han ikke over henne. Ellers finner Jamie seg en vennine med navn Sunya som blir til å bety masse om han.

For å si det først som sist ga jeg opp boka etter å lest halve boka. Jeg synest man jo ikke burde avbryte ei bok som er bokbloggturne bok. Men det blei både for teit, kjedlig og vond...

Boken var skrevet ut ifra bare av Jamie sin synsvinkel. Utenom de aller verste tingene blei alt han gjorde for kjedlig. Jeg angret litt på at jeg meldte meg på denne boken og hadde bare lyst å legge vekk boka. Jeg ville begynne på noe annet. Jeg er ikke noe særlig glad i oppvekstromaner selv om jeg kan like ungdomsbøker svært godt.

Boken synest jeg også var for vond. Jeg får vondt av at man har mistet en i familie på et tragisk vis. Jeg får vondt av sorgen. Jeg får vondt av å se hvordan hele familien går i tusen knas etter et  sånt vondt dødsfall. Men aller mest vondt får jeg av Jamie. Det virke som alt som kan gå galt skjer han og man får følelsen av ingenting er bra. Man får nesten følelsen av Jamie "ikke betyr noe" i familien for det er bare Tvillingsøstrene og spesielt Rose som betyr noe. Jeg blir ganske provosert for det virke nesten som foreldrene prøver å "tvinge" han til sørge. Selv om jeg skjønner foreldrene og ser det for deres side. Så det er ikke sikkert at de mener det slik som det blir oppfattet.

1 kommentar:

ellikken sa...

Ville bare si tusen takk for kommentaren(e) på mitt innlegg :) Jeg ble veldig rørt over det du fortalte om din tante - at hun fremdeles telles med i familien. Det var så godt å lese, hvis du skjønner... Så takk :)