Søk i denne bloggen

torsdag 14. juli 2011

Glemte Minner av Rannveig Marit Mindresunde



Forfatteren la ut en forespørsel på Bokelskere om noen ønsket et leseeksemplar av boken hennes. Jeg synest boken har verdens fineste (ihvertfall nesten) bokomslag og historien virket spennende. Så derfor ville jeg lese denne boken.

Denne boken er basert på en sann historie og på forfatteren sin egen slekt.I Sogn og Fjordane ( mitt hjemfylke) nærmere bestemt Loen gikk det to av Norge`s største rasulykker i 1905 og 1936. Dette er et bakteppe for historien. Hun skriver hovedsakelig om sin bestemor. Hvordan hun traff kjærligheten, hennes sorger, hvordan hun( forfatteren) opplevd bestemoren og mye mer. Det er jo selvfølgelig andre personer som er også med i historien. En viktig del er hva forfatteren skriver om seg selv.

Nå som slo meg raskt når jeg begynte å lese boken var at jeg synest forfatteren hadde et særegent språk. Hun hadde det lille ekstra. Ikke gjennom hele boken. Men spesielt de delene som o handler forfatteren selv. Men for all del resten av Språket var veldig bra. Boken var lettlest som gjorde at det var lett å komme igjennom boken.

Jeg har lest flere omtaler av boken og jeg er enig i hva de andre sier om boken. Men allikevel sitter jeg igjen med litt andre ting.Det har kanskje med at jeg har kanskje hengt meg for masse opp i andre ting. Det er muligens mindre delr av boken. Men ihvertfall synest jeg at tar opp flere aspekter av Sorg som er litt tabu og som man ellers ikke snakker så mye om i samfunnet. Den andre tingen som jeg synest er flott med boken er at ho tar opp minne etter dem som aldri bør være glemte minner. Men ofte blir det desverre sånn. I mine øyne er alle som som døde som baby og barn like verdifull som den som døde som 100 åring og fortjener å bli husket og minnes selv om livet var veldig kort......

I mine øyne er dette en bok en viktig bok som fortjener mange, mange flere lesere. Den får deg til å tenke, lærer deg noe og får deg engasjert, samtidig som den er nydelig fin og hjerteskjærende vond på samme tid. Mens jeg leste boken og la den i fra meg så savnet jeg å lese i den og jeg tenkte på karakterene i boken. Jeg tenkte på boka i lang, lang tid etterpå. Jeg vil lese mer og lære mer om de grusomme rasulykkene i Loen i 1905 og 1936. Jeg var på ferie når jeg leste sist rest av boken og jeg reist med bil. Vi kjørte selvfølgelig forbi Loen. Vi diskuterte hvor dette raset kunne gå og det var flere plassser som så ut som det hadde gått ras.

Boken fikk meg til å tenke på Tante Rita og Gyda. Jeg bærer i likhet med forfatteren et dødsnavn. Det er jeg veldig stolt av og synest navnet er rikt så fint:). Jeg har også opplevd min tante`s nærvær noen ganger. Desverre på en kanskje litt negativ måte. Jeg har grått mine tårer for en gammel sorg. Den er på måte en del av meg samtidig som den ikke er det. Men jeg har faktisk tenkte masse på Tanta mi før jeg leste boken faktisk. Det har gått opp for meg hun kan være der opp i himmelen og passer på meg og hele familien. Jeg liker å tenke på henne som familiens lille engel som passer på hele familien:). Men som sagt dukket Gyda opp også i mine tanker med denne boken. Hun er desverre blitt på en måte et glemte minne... Hun er min mors tante og min Morfars søster. Hun døde som baby er alt det jeg vet. Jeg har spørt min mor om henne. Hun vet det samme som meg og hvor hun kanskje er gravlagt. Men ho vet ikke hvor gammelt hun hadde vært, hvor i søskenflokken ho var, hva hun døde av.osv. Jeg synest det er ganske forferdlig at det er kanskje ingen som steller graven hennes eller kom til den fordi hun døde som baby og få visste om henne... Hun fortjener å bli husket på og minnes...

Les gjerne anmeldelsene til bokbloggen, Lena og Bokavisen av boken og siste søndags smakebit av boken på min blogg. Forfatteren selv har også en egen blogg som det er verdt å titte innom:).

Ingen kommentarer: